Den Indre Tyrann : En idehistorisk undersøkelse av Friedrich Wilhelm Nietzsches "dårlig samvittighet"

Denne hovedfagsoppgaven i idéhistorie omhandler Friedrich Wilhelm Nietzsches moralteori, nærmere bestemt ”dårlig samvittighet.” Sentralt i dette prosjektet er i første omgang å se hva dårlig samvittighet er for Nietzsche, siden dette ikke er sammenfallende med det gjengse syn på saken. Nietzsches syn på dårlig samvittighet og moralitet generelt, innebærer at dette er noe unaturlig som menneskene selv har skapt. På den måten faller moralitetens naturlige forrang og selvfølgelige verdi til siden. I ”Zur Genealogie der Moral” (1887) setter Nietzsche et spørsmålstegn ved nettopp denne moralitetens priviligerte rolle som den eneste reelle målestokk for hva som er rett og galt, godt og ondt. Til tross for at min problemstilling i denne oppgaven egner seg ypperlig til filosofisk debatt, er dette et idéhistorisk prosjekt. Dette innebærer at jeg bringer Nietzsches samtid inn i prosjektet på en omfattende måte. I det henseende blir Nietzsches forhold til naturalismen, og dens forklaringer på menneskets moralske følelse og dennes opprinnelse, sentralt. Charles Darwin, Herbert Spencer, og Paul Rée er da de naturlister det trekkes flest veksler på i denne oppgaven. Som oppgaven forhåpentligvis vil vise, har Nietzsche mye til felles med disse, på samme tid som han skiller seg fra disse på noen svært sentrale punkter. Disse punktene gjør at Nietzsches prosjekt blir uhyre interessant, for ikke å nevne dristig. Utover det umiddelbare og åpenbare spørsmålet om hva ”dårlig samvittighet” er for Nietzsche, vil jeg også fokusere på det faktum at han synes å sikte fremover, og hinte til en mulig fremtid for mennesket. Dette er sentralt; Nietzsche nøyde seg ikke med en enkel naturalisme og en mekanistisk/vitenskapelig forklaring av moralske følelser. Han vil også sikte fremover mot nye mål. Dette betyr imidlertid ikke at han vil hengi seg til metafysikken. Nietzsche synes å ville sikte mot en fremtid hvor vitenskap og myte begge vil være sentrale. Vi står altså overfor en mellomting mellom en mekanistisk verden uten noen teleologi, og en verden med et slikt mål, men et mål mennesket selv må skape seg. Hva dette målet vil innebære, avhenger av den enkelte (Nietzsche opererer nemlig med en perspektivisme og en sterk individualisme). I den sammenheng ser Nietzsche et klart potensial i den moraliteten menneskene har avlet seg. Denne moraliteten er i sin essens livsfientlig i Nietzsches øyne, men den er på samme tid kun moraliserte versjoner av konsepter som opprinnelig var ikke-moralske. På denne måten trenger ikke verdier som innebærer en selvpining og askese (som er sentralt i moraliteten ifølge Nietzsche) å være livsfientlige. Det er kort sagt ens motiv med askesen som er sentralt. Den dårlige samvittigheten var ifølge Nietzsche det som la grunnlaget for menneskets evne til å tenke rasjonelt, trekke slutninger etc. Disse intellektuelle kapasitetene muliggjør igjen en videre åndelig raffinering av en selv henimot en høyere type åndelighet og forfining. En slik raffinering innebærer en asketisk ordning av de høyere og lavere drifter i en selv. Dette målet må i Nietzsches filosofi være i det dennesidige, og ikke hengi seg til moralitetens lengsel bort ifra livet og det dennesidige. Den askesen man utfører må slik være gjort med riktig motiv, nemlig å tjene ens eget liv, ikke lengte bort ifra det. Denne indre forfiningen er imidlertid ikke alle forunt. Her viser Nietzsche seg som en elitist, og dette er problematisk for vår moderne og likhetsbaserte tenkemåte. Det denne oppgaven forhåpentligvis vil oppnå er altså å gi et godt innblikk i Nietzsches naturalisme og krasse moralkritikk, men samtidig gi et bilde av denne ikonoklastiske tenkeren som viser hvordan han danser rundt i ruinene av det han har revet ned, og ser et potensial i disse ruinene. Et potensial som favner videre enn en vitenskap og rasjonalisme, men som også tar en slik naturalisme med i beregningen. David Lie, 20 Mai, 200